Tre generasjoner bureisere
Bureising, eller indre kolonisasjon som det het gammelt, var ikke noe nytt i Norge. Det ble bygd nye gårdsbruk i tilknytning til en eksisterende gård eller i utmarka. Husmanns- og leilendingsordningene ble også sett på som former for nasjonal nydyrking. I noen områder av Norge ble det tilrettelagt for nye jordbruksbosetninger fra midten av 1800-tallet, men emigrasjonen og det nye arbeidsmarkedet i byene førte til at interessen for bureising ble borte. Men det var noen som tok øksa og spaden fatt for å dyrke opp sitt eget. I fjellbygda Dalsbygda ryddet tre generasjoner Ryen etter tur sine egne bruk. Ingjerd Ryen begynte som bureiser i 1880, sønnen Edvard i 1910 og sønnesønnen Annar Ryen i 1935. Far hjalp sønn, og slitet og gleden ved å høste egne avlinger gikk i arv.
Grøftinga og arbeidet i tømmerskogen krevde utholdenhet, armstyrke og smidighet, akkurat den treninga Annar trengte for å gå ei femmil på ski.
Oppslagsbilde: Løvli, 1938.
Starten på det moderne langrennet vi har i dag, var den naturlige måten å bli fysisk sterk på. Krevende kroppsarbeid ga sterke kropper og god utholdenhet som ga overskudd, lyst
og vilje til å måle krefter med andre. Mange av tidligere langrennsprofiler kom fra små plasser
rundt omkring i landet, der kroppsarbeid var en nødvendighet for å livberge seg. Med lyst og vilje til leik og konkurranse, lærte mange seg bedre og bedre teknikk og ferdigheter, både på egen hånd, se og snakke med andre og studere bilder som etter hvert kom i aviser.
Ja – det er «milevis» fra situasjonen i dagens idrettsveien! Med ‘konkuranser’ fra tidlig barndom, trenere på plass i ung alder, muligheter gjennom valg av skole og etter hvert spesialisering veldig tidlig. Det har gått fra å være leik med innsats av små resurser til å bli (alt for) krevende både økonomisk og tidsmessig! Kanskje har alt som kreves ført til at mange talenter aldri finner mulighet til å være med? Veldig mye er bra i dagens idrettsveien, mange utmerker seg og når toppen, men for mye alvor gjør (nok) at leik og moro er borte fra aktiviteter!
Idrettsveien): skal være idrettsverden (autokorrektur lurer i hvert ord). Jeg er selv av den generasjonen som vokste opp med mye fysisk arbeid, i nøysomhet. Livet var aktivt, ga overskudd og det inneholdt mye leik- og – etter hvert idrett. Det ga mye glede og mye å se tilbake på. Ideen til det jeg har skrevet kom da jeg så Ammar Ryen. Jeg husker å ha konkurrert med en Ryen fra Nord Østerdal i studentidrettslag!
Denne boka skal jeg skaffe meg!