«Matklokka borti garom»
I 1855 var det 65 000 husmenn med jord i Norge. De hadde noen få mål jord, og familien hadde kanskje to kyr på fjøset. Det var harde kår for hele familien, ikke minst i de delene av landet der husmennene var pålagt mye pliktarbeid. Husmannen var helt avhengige av annen inntekt, og måtte ta seg arbeid i skogen, på havet eller på et anlegg deler av året.
Husmannsveldet forsvant utover begynnelsen på 1900 tallet. Mange hadde emigrert til Amerika eller flyttet til byene, og de som ble igjen fikk muligheten til å kjøpe jorda de hadde dyrket opp.
Alf Prøysen, visekunstneren og lyrikeren som vokste opp på husmannsplassen Prøysen i Ringsaker, kjente hver dag på forskjellen på livet i den vesle stua på skyggesida og gården Hjelmstad på solsida. Graset var grønt for alle, men noen måtte slite mer enn andre for å brødfø seg sjøl og familien.
Da Alf Prøysen var ung, følte han en sterk uvilje mot «matklokka borti garom». Den kunne få han til å fryse nedover ryggen. Det var den som kalte han til «pliktvegen». Vegen som frarøvet han friheten, og som førte til alt han ikke ville eller kunne. Alf måtte som ung bidra i pliktarbeidet for gårdbrukeren. Det kunne være å tynne turnips eller ta opp poteter.
Åkerarbeidet var et slit, men det var ikke så vanskelig. Verre var det når det dukket opp oppgaver han ikke mestret. «Det kunne tenkjes at garbruker´n sa: – Du får kjøre detta potetlasset utpå jordet du da, Alf! Da svartne det for meg, men var bror i nærheten så redde´n meg som oftest, sjøl om ´n kvæsa litt over å trehendt je var.»
Det var ikke bare hesten som Alf Prøysen slet med:
Je flaug og bar staur så det låg at staur etter meg utover hele jordet, je tråkka lasset og datt ned, je kjørde og vikte gæli så lasset velte. Tel slutt skjønte dom nå at det eneste je kunne brukes tel var å legge kaunnbæinna telrettes inni låven. Men det var egentlig arbe åt stugujinten og den gamle husmæinnen.
Alf Prøysen vokste opp med de sterke båndene som holdt husmannen fast i sin stand. Som husmannssønn var det begrensede mulighet til å komme videre. Det var en liten jordflekk og to kyr på fjøset på Prøysen. For de fleste som vokste opp i Ringsaker var livet å overta plassen etter foreldrene eller ta seg arbeid på en gård. Alf Prøysen begynte som grisekokk da han var 16 år. Hverken han eller de drømmene han bar passet inn i et grisefjøs. Han måtte finne noe annet, noe han kunne leve med. Alf var trehendt og redd for hester, men han kunne sette ord på det. Ord som ble til sanger og fortellinger – ord som han ville dele med andre. Den vegen han valgte var smal, men den førte bort fra «pliktvegen». Barndommens opplevelser tok han med seg, og husmannssønnen satte toner til slitet. Til trøst for seg sjøl og alle de andre som ble styrt av «matklokka borti garom».
På bildet ser vi Olaf Andreassen (Alfs far) hypper poteter med ard i Prøysen, Ringsaker med hesten «Løsti» fra Hjelmstad. Foto: Kaare Strandli / Anno.