Eventyret Trysilfjellet

Noen historier fra historien om Trysilfjellet.

Alpinrenn i Trysilfjellet
Brannvakthytta på toppen av Trysilfjellet ble bygd i 1936. Den var første og fremst en base for brannovervåking, men den var også ei fjellhytte. Den ble åpnet for publikum i januar 1937. Her var det servering og stor aktivitet, spesielt i påsken.
Fra 1937 til 1939 ble det arrangert alpinrenn i Trysilfjellet. Trysil Mineralvannfabrikk hadde satt opp en vandrepokal, og de som fikk napp i denne var Nils Hjelmstöm fra Särna, Thorstein Brenneng fra Innbygda og Einar Liberg fra Jordet. Rennet gikk fra toppen av Trysilfjellet ved Brannvakthytta og ned til Kubekksetra ved Håvi. Det ble slutt på rennet da krigen kom, og vandrepokalen ble stående hjemme hos Einar Liberg. Den er nå utstilt på Trysil skimuseum. Liberg benyttet for øvrig brukte, finske militærski da han vant rennet i 1939. Disse ble kjøpt i Nord Osen.
Det ble avholdt renn i Trysilfjellet også før 1937. I 1936 vant Agnes Skyltbekk en premie i Trysilfjellet. Dette var trolig forløperen til arrangementet i 1937.
De aller fleste som deltok i alpinrennet i Trysilfjellet brukte ordinære ski. Det var ingen tradisjon i Trysil for å lage ski til løping nedover – slik som i Telemark. I Trysil ble skiene laget for å gå bortover – for langrenning. I 1937 hadde likevel skimaker Torbjørn Nordby lage noen alpinski baser på sin grunnmodell til langrenning. Disse skiene hadde stålkanter og Kandahar-bindinger – en helt ny patent på denne tiden.
De første skiene i verden med stålkanter ble produsert i 1926. Kandaharbindingen kom i 1929. Den var en revolusjon fordi den hadde fjæring slik at man kunne ha den løsere når man gikk opp, for så å stramme når man løpte ned.

Starten på eventyret
Østlendingen 24.05.1956:
En turistnæring i beskjeden målestokk kan også gi Trysil visse muligheter…
Motelldrift og hytteformidling må bli løsnet for en bygd som har mye å by på, men er handicaped på grunn av beliggenheten.
Konklusjonen må bli: 
.. Å regne med veldige inntekter av næringen er virkelighetsfjernt og bør frarådes. … Ennå er det en stor del av befolkningen som ser lite velvillig på turiststrømmen, de vil ha sin bygd for seg selv.

Det var en tid tryslingene begynte å se muligheter i det ukjente. Skogsarbeiderne måtte begynne å tenke på nye muligheter. Til å begynne med var det enkeltpersoner som med større eller mindre hell prøvde ut sine ideer. De fleste tryslingene var pent sagt nøkterne i forhold til de som ville prøve.

Håvi
Håvi har i alle år vært et utgangspunkt for turer opp og rundt Trysilfjellet. Den gamle Ugla-trassen gikk fra Innbygda og forbi Håvi. Herfra kunne man ta løypa opp til toppen eller fortsette mot Grønskaret, slik man kan også i dag. Den gamle garden på Håvi var bebodd fram til 1923. Da kjøpte tannlege Larsen den og brukte den som hytte.

Sportshytta

Sæmund og Karen Berget var eiere av Håvi fra 1943-1962. De første årene ble stedet brukt som seter. Sæmund Berget så muligheten som lå i turistnæringen. Familien holdt selv til seterstua som stod øst for hovedbygningen ved vegen som fører opp til det gamle hyttefeltet.

De gamle husene ble revet.  Tømmeret fra gammelstua ble brukt til å sette opp Sportshytta. Den ble bygd oppe på høyden bak Håvi, og stod klar i 1947. Her var det plass til inntil ti overnattingsgjester. Sportshytta hadde åpent for servering i noen vinterhelger og i påsken. Her solgte man hjemmebakte smultringer som Karen bakte, kaffe og Brenneng-brus. I påsken var det fest på Sportshytta. Da var det fullt av folk og det vare rimelig trangt inne i kaferommet.

Håvi seter og fjellstue
Det ble mye trafikk etter hvert og pionerene fikk bekreftet det de hadde trodd – det var muligheter for å skape et turistsentrum her. De ville derfor utvide virksomheten.
Berget kjøpte den gamle bygningen fra Gustavsberg på Støa, og denne  ble satt opp som pensjonat der den opprinnelige bygningen lå. Pensjonatet åpnet påsken 1953. Da disponerte  Berget om lag 50 sengeplasser. Pensjonatet var stort sett åpent deler av vinteren og om sommeren.  Det var 13 soverom i huset. I perioder av året var det godt med folk, og det var både enkeltpersoner og grupper. Her ble det også arrangert bryllup.

Sæmund Berget så mulighetene til å utvide videre. I en reportasje i Hamar Arbeiderblad  16.06.1960 sier han:

– Før eller senere kommer det vil det komme et turisthotell i Trysilfjell-traktene, men selv er jeg for gammel. Sist vinter (1960) hadde Trysilfjellet mellom 7-8 000 besøk. Også om sommeren har trafikken nå blitt stor, særlig av svensker.
Journalisten beskriver mulighetene slik:

Nymotens greier får man jo også etter hvert. Skitrekket ble svært populært i vinter og fraktet 1 000 mennesker til topps hver dag i påsken. Det er de to tryslingene Jostein Hatten og Leif Jota som har etablert det enkle, men svært praktiske skitrekket og som faktisk har funnet litt av et Colombi egg.

Ettersom Sæmund og Karen syntes de ble for gamle, og det ikke var noen i familien som ønsket å overta pensjonatet ved Håvi ble det lagt ut for salg i Aftenposten 2.11.1961. Da var det 13 soverom fordelt på 2 ½ etasjer og to hytter som var med i salget. Det var også plass til fem kuer og småfe i fjøset. Det lille bruket under fjellet hadde 35 dekar dyrket mark og 450 dekar utmark på begynnelsen av sekstitallet. Gry og Roald Pettersen fra Nittedal kjøpte Håvi og drev det til 1965.  Håvi Fjellstue, som var det nye navnet på stedet, ble nektet herbergebevilling i 1965, og dermed var driverne konkurs. Norsk Tankanlegg AS (eid av oljeselskapet BP)kjøpte Håvi på auksjon. De hadde planer om å lage en hytteby i området. De fikk imidlertid ikke konsesjon av Trysil kommune som brukte sin forkjøpsrett og kjøpte Håvi for kr 87 000.

I kommunestyret ble det framhevet at det var viktig å ta vare på naturområdet. Det var et ønske om at området skulle sikres for allmennheten, men også tanker om å at dette var et viktig område i reiselivsutviklingen.
Selve pensjonatbygningen ble vedtatt revet i 1968 da den var i dårlig forfatning.

– Det er et skabbernakkel av en bygning, uttalte representanten Thorstein Brenneng i kommunestyret.

Seterstua ble solgt og flyttet og Sportshytta ble solgt som hytte, og i dag er det Kari Matsson som eier den. Den gamle kafeluka står fortsatt i stueveggen.

Idrettshytta

Idrettshytta ble det første bygget oppunder Trysilfjellet på sørsiden av fjellet. Det var dyrlege Martin Røkke som var den store ildsjelene bak prosjektet. Røkke så mulighetene Trysil hadde for å utvikle reiselivet. Det var stor trafikk opp mot fjellet fra Håvi, ikke minst etter at Sæmund Berget hadde bygd opp Sportshytta og Håvi Fjellstue.

Martin Røkke var leder i ungdomsgruppa i IL Trysilgutten, og han ønsket å bygge et et tur- og turistmål. Idrettshytta ble tegnet med 30 sengeplasser og kaferom.
Det var ingen penger på lagets konto, så Røkke stod i spissen for å samle inn tømmer fra gårdene har besøkte som dyrlege. Tømmeret ble saget opp til egnede materialer og først fraktet opp til Kubekksetra med bil for så å bli fraktet opp til tomta de hadde fått med Bjarne Holt og hans traktor.

På den tiden var ingen støtte til å bygge veg fra Håvi opp til fjellet. Med god hjelp av ivrige medhjelpere i  1956/57 ble bygget ferdig.  Den ble åpnet 15. april i 1957.
Idrettshytta ble da et samlingspunkt for skitrafikken fra Bygda og Håvi – spesielt i påsken. Den ble utgangspunktet for kjelketrekket Leif Jota og Jostein Hatten fikk i drift fra 1958 og for arrangementer som det årlige tønnestavrennet i påsken.

Martin Røkke selv hadde ønsker om en heis fra Idrettshytta til toppen av Trysilfjellet.
– Vi har planer om en skiheis fra idrettslagets hytte og opp til toppen av fjellet, sa Røkke til Østlendin gen i et intervju i 1957. – Når vi kan få disse planer satt ut ii livet er vel ennu usikkert, men at de tvinger seg fram er jeg helt sikker på.

Martin Røkke arbeidet med sine reiselivsplaner også på andre måter. Han var leder i Trysil Turistråd, og sammen med Lars Tøraasen de Turistkiosken i Innbygda. Han var aldri formelt turistsjef i Trysil, men i Aftenposten i 1967 blir han presentert som turistsjef i den gryende reiselivsdestinasjonen Trysil:

Aftenposten 1967
Trysil turistsjef, veterinær Martin Røkke er stor-optimist når det gjelder Trysils muligheter som turiststed. Han setter uten å blunke Trysil som akse i en sirkel som tangerer navn som Stockholm, Gøteborg og – Bergen. Han forteller med varme om de tre store fjellområdene som er under utbygging for turistformål. Det er Fageråsen på nordsiden av Trysilfjellet og Trysil-Knuts fjellverden i nord-vestre del av kommunen, begge bygges ut i privat regi. Endelig har man kommunens område Bittermarka nord for Trysil Innbygd.

Det store eventyret begynner

Brødrene Juul og Kjell Søgaard så mulighetene da de overtok farsgarden Søgård nord for Innbygda i 1965. Til garden hørte 1 500 dekar utmark i Fageråsen, et stort og uutnyttet fjellområde på nordsiden av Trysilfjellet. Så langt hadde det å eie fjellområder i Trysil ikke gitt særlige næringsmuligheter. Det var i skogene de store verdiene lå. På begynnelsen av 60-tallet skjedde det imidlertid noe. Velstandsøkningen i Norge gjorde at flere og flere ønsket seg hytter, og de som eide denne type utmark begynte å lete etter områder som kunne være aktuelle. I Trysil ble det parallelt planlagt og utviklet tre fjellområder for hyttebygging – Bittermaka der Trysil kommune var den store grunneieren, Trysil-Knuts Fjellverden som ble bygd ut av flere private eiere og familien Søgaards eiendom i Fageråsen. 
   Fageråsen ble med dette det første hytteområdet i Trysilfjellet. Brødrene Søgaard satset på høy standard i norsk sammenheng. Hyttene skulle ha vann, kloakk og strøm. Det ble også bygd en seks meter bred og seks kilometer lang veg opp til Fageråsen fra riksveg 26. Alt dette stod ferdig sommeren 1966. En stor del av prosjekteringen stod Juul Søgaard for selv. Han var ingeniør og arbeidet nettopp med utbygging av hytte- og fritidsområder i Sverige. Totalt ble det investert for rundt en halv million i den første utbyggingsfasen.  Av dette utgjorde skitrekket halvparten. Utbyggingen ble i stor grad finansiert gjennom salget av hyttetomtene.

   Salget av hyttetomtene rettet seg  i utgangspunktet både mot det norske og det svenske markedet. Responsen var absolutt størst på svensk side. Det betydde en god del at Juul Søgaard hadde et stort kontaktnett i Sverige gjennom sitt arbeid der For nordmenn var nok en kompakt hytteby ennå ikke det man forbandt med hytteliv. Svenske kjøpere betød ekstra byråkrati i form av konsesjonsplikt og tungvinte valutaordninger, men svenskene så Trysilfjellet som et både rimelig og spennende alternativ til Sälen på den andre siden av grensa..

Hyttebyen
På det første hyttefeltet i Fageråsen, T-feltet, var det planlagt 77 tomter. Det ble stukket ut 47 tomter på et 62,5 dekar stort område i 1965. I november 1965 ble det i kommunestyret gitt konsesjon til i alt 20 svenske tomtekjøpere. Allerede i 1966 hadde det kommet opp 15 hytter, og alle de første 47 tomtene var solgt – til svensker! Den største tomta ble solgt for kr 29 400.
Hyttene i Fageråsen ble satt opp av lokale håndverkere. Det var laftende hytter fra Trysilvassdragets skogeierforening eller hytter med bindingsverk. Arve Øien fra Eltdalen var en av de som hadde mange oppdrag i Fageråsen helt fra starten. Han ble tilbudt å kjøpe 10 hyttetomter for kr 100 000 av Søgårdfamilien. Han takket nei, men angret på det i ettertid!

Søgaard-brødrene samarbeidet med de andre grunneierne i området, og med dette kunne de planlegge ytterligere 250 hyttetomter. Salget de første årene gikk ikke så raskt, men etter 1970 vokste hyttebyen i Trysilfjellet.

Virksomheten til Søgaard-familien ble samlet i Fageråsen Fritid AS i 1975. Her ble Jens Søgaard, sønn av Kjell Søgaard, leder, og han overtok også aksjemajoriteten i selskapet.

Familietrekket

– Vi bygde landets flateste og mest lønnsomme skitrekk, sa Juul og Kjell Søgaard om Familietrekket som stod ferdig i desember 1966.

Det var en stor begivenhet i fjellet 2. dag jul i 1966 da familien Søgaard kunne ønske velkommen til åpningen av det nye og hypermoderne skitrekket i Fageråsen. Det var midt i julefeiringa, men likevel var det stor interesse for trekket som hadde en kapasitet på opptil 600 personer i timen. Familietrekket var 1 160 meter langt og hadde en høydeforskjell på 170 meter. Det første driftsåret var det kun ei lita heisbu og kiosk ved Familietrekket. Den første dagen hadde Trysils nye attraksjon en omsetning på 165 kroner, og det ble solgt 80 billetter. Dagen etter var omsetningen kun 12 kroner, og fjerde dag jul 1966 var omsetningen på Trysil første faste skiheis null kroner. Været og omsetningen ble raskt bedre!

Året etter bygde Søgaard brødrene ei fjellstue knyttet til Familietrekket, og det første skisenteret i Trysilfjellet stod dermed ferdig.

De første hyttesvenskene

Inga-Märta og Järker Åsén fra Stockholm var de første som bygde hytte i Fageråsen. De ble med dette på mange måter den kommersielle starten på det store turisteventyret Trysilfjellet. De kjøpte tomt i det nyregulerte T-området i 1965. Før jul i 1965 kom  de kjørende til Trysil med hytta si. Det var bakststua fra Inga-Märtas hjemsted i Kramfors som ble kjørt hel til Trysil av tømmerkjørerne Arne  Storjordet og Leif Lyseggen. Øverst på lasset hadde de plassert bakstbordet. Det gikk ikke likere enn at bakstbordet blåste av lasset og havnet under bilen bak. Bordet har i alle år blitt brukt som stuebord – med dekkavtrykk!

Vegen opp ble ikke helt ferdig før sommeren 1966, men bakststua ble tatt fra hverandre og tømmeret ble kjørt opp med snøscooter. Hytta står der fortsatt på T47, og den er fortsatt i familiens eie. Inga Märta og Järker var selv med og monterte hytta. Det gikk hardt utover lafteknutene på tømmerbygget i transporten, men disse er godt innebygd i dag.

Inga Märta og Järker hadde et svært nært og godt forhold til familien Søgaard. De feiret jul i Trysil i mange år, og da hørte det bestandig med et besøk på Søgård.

Som Trysil-patrioter tok de også et tak når det trengtes. Inga- Märta var referanse og kontaktperson da eierne i Fageråsen trengte markedsføringshjelp. Hyttesalget gikk rimelig tregt på slutten av sekstitallet, og de var derfor med og markedsførte hytteområdet i Stockholmsområdet. Familien kjøpte til og med en ekstra tomt for å hjelpe til med salget. Den tomta står fortsatt ubygd på T25.

Inga-Märta Åsén som hadde skibakgrunn, arrangerte de første slalåmkursene i Trysilfjellet, og ble dermed også en pioner for skiskolene som etter hvert vokste fram på begge sider av fjellet.
Det var flere svensker som kjøpte opp tomter og begynte byggingen i 1966. De neste var Ingmar Johansen og Kjell Matsson fra Karlskoga som kjøpte to tomter hver på T11-T14. De første som bygde i Fageråsen ga rundt 10 000 kroner pr dekar for tomta. De største tomtene var over fire dekar. Det var likevel vesentlig under prisene i Sälen på svensk side, som på denne tiden lå langt foran Trysil i alpinutbyggingen. Samtidig ble tomtene beskrevet som eksklusive fjelltomter i Norge.

Annonse i Aftenposten 13.06.1969.
Det ble ikke annonsert bare på svensk side, 18.06.69 annonserte Søgaard-familien i Aftenposten:

Visning av høyfjellstomter
Nye førsteklasses høyfjellstometer i Fageråsen, Trysil, vises den 15. Juni.
Alle tomter får bilvei, vann, kloakk og strøm.
Store rabatter for dem som bestiller tomt visningsdagene.

Velkommen til Fageråsen, Trysil.

Nærmere opplysninger fåes hos Kjell Søgaard, Trysil, tlf. 45.

Svensker gjør nordmenn av seg

Hytteby med 80 pst. svensker i Trysil
Slik var overskriften i Aftenposten 8. mars 1973. Utbyggingen i Fageråsen ble lagt merke til også nasjonalt. Grunneier Kjell Søgaard fortalte til Aftenposten i en større reportasje at det nå var bygd 120 hytter av de planlagte 350. Så langt hadde familien Søgaard investert rundt 2 mill. kroner i Fageråsen. Hytteprisene lå på rundt kr 20 000, som var halvparten av hva tilsvarende tomter koster på svensk side.  
Aftenposten intervjuet ordfører Arvid Nyberg også. Han fortalte at Trysil kommune ikke direkte var involvert i Fageråsen, men at kommunen så  positivt på den økte næringsvirksomheten hytteprosjektet innebærer.

Pionerer også på markedsføring
Markedsføringen var i sin spede start da eventyret i Trysilfjellet startet. Journalist Torbjørn Bakken fikk i 1970 oppdrag av familien Søgaard å lage en brosjyre om det som Fageråsen kunne tilby. Det skulle være en kombinert sommer og vinterbrosjyre, og skulle lages som et omslag der man kunne legge inn aktuelle tilbud. Bakken var en kreativ mann så han fant ut at en dame i bikini – på ski i Familietrekket ville være et både spennende og iøynefallende blikkfang. Torbjørn Bakken var på den tiden journalist i Østlendingen, og han så en dag en jente ute på gata som måtte fungere godt som modell. Det var Tove Elisabeth Rørdam. Hun ble engasjert, og var modell både på en sak fra Glomdalsmuseet og på den nye brosjyren i Fageråsen. Bildeopptaket skjedde godt ute i mai måned, og når en ser godt etter ser en at snøen er rimelig bløt. Bildet av Rørdam på forsiden viser i dag også hvordan T-feltet er bygd ut.
Budsjettrammen på brosjyren var kr 1 000, men Bakken syntes det måtte legges på en rødfarge. Den kostet dyrt! Trykkeutgiftene ble på kr 1 200, og journalisten fikk først beskjed om dette måtte han dekke selv. Kjell Søgaard tok til slutt hele regninga, og Torbjørn Bakken satt igjen med ingenting for sitt arbeid, men med en god historie.